CAMROSE er en tradisjonsrik lagturnering hvor England, Irland, Nord-Irland, Wales og Skottland deltar. I tillegg får arrangøren med ett lag ekstra, så denne gangen var det Irland hvor turneringen ble spilt som hadde med to lag.

England har vunnet de fleste gangene i de 79 årene turneringen har blitt arrangert. Årets mesterskap er akkurat ferdig. England vant i år også. På Englands lag spilte tre spillere som vi alltid velger å kalle nordmenn når de gjør det bra (og det gjør de ofte): Thor Erik Hoftaniska, Espen Erichsen og Arthur Malinowski.

Alle tre er bosatt i England, men de er velkjente bridgeskikkelser i Norge. På årets vinnerlag spilte også Janet De Botton, David Bakshi og Tom Townsend.

Englands vinnerlag, fv. Hoftaniska, De Botton, Bakshi, Malinowski, Townsend, Erichsen og NPS Peter Hasenson

Hoftaniska (kanskje bedre kjent som Hoffa) spilte med Espen Erichsen, en ny kombinasjon. En prat med Hoffa ga meg dette interessante spillet. Jeg synes det gjorde det bra her, men som så ofte før når en spør gode spillere om spill etter at de har vunnet forteller de noe interessant hvor det ble tapsspill.

Vest var giver, Ø/V i sonen og kortene så slik ut:

Meldingene gikk slik:

Hoffa var enig med meg at i denne situasjonen (over nords 1NT andre gangen) ville det vært gunstig å ha til rådighet meldingen 3 spar som «suit set», dvs. den meldingen fastsetter trumfen og er sleminvitt. Derfra blir alt fra nord cuebid, spar er alltid trumffargen, og 3NT fra nord vil være avslag med dårlig hånd/få kontroller.

Men denne varianten hadde de ikke avtalt. Så syds 2 ruter var utgangskrav (XY), og 3 ruter var naturlig melding og viste 2-2-4-5, eller noen ganger 1-3-4-5 hvis hånden innebar et gjenmeldingsproblem som det absolutt var denne gangen. Da nord sa 3NT over syds 3 spar som viste minst sekskorts farge var det ikke lett å vite hva som er riktig med syds kort. Det kan stå slem, men det kan også være to hjertertapere fra start.

Syd sa 4 hjerter, en intelligent melding som logisk må bety en sterk sleminvitt med spar som trumf. Syd kan jo ikke ha hjerterfarge, da ville han meldt den over nords 3 ruter. Nord var med på notene med en kontrollmelding, og med andre kort ville han sagt 4 spar – avslag. De endte i 6 spar.

Glimrende, ikke sant?

Ja, dette var god bridge. Kløver konge gardert, mer enn nok med stikk. Men det var ikke helt optimalt slik kortene satt i mot. For sekunder senere var 6 spar gått en bet.

Vest fant kløver ess i utspill og spilte nok en kløver som øst kunne stjele. Trist, for med et hvilket som annet utspill er det tretten stikk fra taket, og kløver konge er jo som sagt beskyttet om det da ikke sitter 5-1 i den fargen. Surt.

Å spille 6NT med syd som spillefører er det optimale, men nokså umulig å finne frem til i praksis?

Alle de andre parene unntatt ett par var i kun i utgang med spar som trumf, og alle vant tretten stikk. England spilte mot Skottland som var et av lagene med +510 til N/S, 11 IMP til skottene.

Kun superveteranene Rees-Salisbury (Salisbury har spilt 45 av de 79 Camrose-turneringene!) fra Wales fant det som var godt nok denne gangen, 6NT spilt av nord! Øst hadde jo ingen grunn til å spille ut sin singelton mot grandkontrakt, det var tross alt nords farge. Etter hjerter dame i utspill ble det tretten stikk på sekunder, N/S +1020.

Gold Coast Bridge Congress i Australia pågår denne uken og varer i åtte dager. Denne bridgekongressen foregår i det populære feriestedet Broadbeach er en av de største i verden. I helgen spilte nesten 500 par i parturneringen i tillegg til omtrent 100 par i sideturneringer.

Som tidligere nevnt er dette et arrangement som kan passe godt for norske bridgespillere som en del av en eventuell drømmeferie mens det er vinter i Norge og full sommer Down Under. I årets kongress deltar foruten australiere og en stor flokk fra New Zealand spillere fra en rekke andre nasjoner i hele verden, også europeere og amerikanere. Spesielt interesserte finner mer om denne fine bridgefestivalen her.

Det er deilig å være norsk...på Gullkysten

De første tre dagene ble BOBBY RICHMAN PAIRS spilt med litt under 194 par i den sterkeste klassen, OPEN. Undertegnede spilte med Liam Milne som bor i Australia (opprinnelig fra New Zealand), en meget god spiller og en av de mest profilerte spillerne her nede. Det er alltid litt ekstra spennende med nye makkerpar, men ofte går det bra - det er kanskje «honymoon-effekten» som enkelte kaller det.

Og det gikk greit for oss selv om det til slutt blitt litt sånn «nesten».

Den første dagen ble det spilt kvalifisering for å dele inn parene i finalene som består av grupper fra A til G som spiller alle mot alle de to finaledagene. Det er alltid et nåløye å kvalifisere seg til A-finalen som består av kun 28 par. Det gikk imidlertid ganske greit for oss denne gangen.

Selv om nivået generelt nok er noe lavere her i Australia enn for eksempel i Norge blir akkurat det finalefeltet alltid ganske sterkt med de 28 beste parene i kvaliken.

Til topps gikk to unge amerikanere, Finn Kolesnik og Adam Kaplan som begge allerede har gjort seg bemerket med gode resultater både i USA og internasjonalt. Milne og jeg jaktet imidlertid på dem i siste sesjon etter at vi hadde mistet vår knepne ledelse før siste sesjon.

I tredje siste runde møtte vi lederparet som så langt hadde en voldsom sesjon. I det første spillet fikk vi +730 for å vinne 3 spar doblet – ren topp. Så kom et interessant spill hvor det kunne blitt en ny topp på oss, eller nesten bunn alt etter motspillet. Med to topper kunne det blitt en knivskarp kamp om seieren i de to siste rundene.

Forsøk deg selv for å se om du ville sørget for topp nr. 2.

Du åpner som vest med 1 kløver og hører makker svare 1 ruter. Kolesnik (syd) hoppet til 2NT som ble forklart som begge major. Du dobler for å vise sterke kort, og etter pass fra nord sier makker 3 kløver. Nå melder syd 3 spar, og du sier vel som Milne 3NT. Etter to passer melder så syd 4 spar. Det var da voldsomt tenker du sikkert, men kan vel ikke gjøre noe annet enn å doble. Du vet imidlertid at syd må ha en syk fordelingshånd, noe sånt som 7-5 i majorfargene. Det får så være, du dobler i alle fall og skal så finne et utspill.

Forslag?

La oss si du spiller ut en stor ruter. Da får du se disse kortene på bordet (nord):

Det trumfesset bak deg liker du ikke noe særlig. Den utspilte ruterhonnørene vinner første stikk, og makker legger syveren. Motspills-avtalene er små som styrke, svensk fordeling og Lavinthal i opplagte posisjoner (hva nå det er…).

Nå handler det altså om fortsatt ha sjansen til å vinne Gull på Gullkysten. Hva spiller du i andre stikk?

Milne spilte en stor ruter til, men da syd stjal var spillet over på sekunder:

Sparfinessen ble tatt og da kongen satt dobbel i saks ble det ikke spartaper. Etter å ha tatt ut trumfen ga spillefører oss to hjerterstikk og noterte ti stikk, N/S +790.

Ser du motspillet som beter 4 spar?

Vest må skifte til liten hjerter i andre stikk. Øst vinner med kongen og spiller hjerter tilbake til esset. En tredje runde hjerter er drepen for spillefører. Øst har ikke større trumf en bordets lille trumf, men hvis ikke spillefører trumfer med spar 6 får jo øst trumfstikk. Altså må spillefører trumfe hos nord og da blir det spar ess singel tilbake. Vest må da få for trumfkongen, en bet og topp til Ø/V.

Burde betemotspillet blitt funnet?

Vel, det er vanskelig. Milne selv mente etterpå han burde funnet liten hjerter i skift. Fordelingen er nokså tegnet, og kanskje må det være slik for å bete denne kontrakten? 

Da runden altså jevnet seg ut (det var et spill til) beholdt amerikanerne ledelsen, og de to siste rundene ble det ikke så stor sving så vi måtte bare innse at de var vinnerparet. For sikkerhets skyld kom et par til med en sterk innspurt og snek seg forbi oss. Tredjeplass er ok, men det føltes litt surt med det samme siden vi kort tid før slutt trodde vi hadde en gullsjanse.