SKVIS.no sin journalistpris i lagfinalen gikk til Jon Sveindal. Han vant for en artikkel hvor han fortalte om en fin spilleføring av hjemmelagets Anders Dale. Spillet kan du finne her, på siste side i avslutningsbulletinen.

Det er ingen overraskelse at Jon stikker av med en pressepris, det har han gjort mange ganger før. Som en av de mest markante bridgeskikkelsene i bergensk og norsk bridge i omtrent fem (!) tiår har han preget både resultatlistene og bridgejouralistikkene. Før jeg ble kjent med Jon for mer enn 40 år siden elsket jeg å lese hans faste spalte i BIN, "Paraplybridge".

Jons meritter både som journalist og spiller er så mange at det vil føre alt for langt å nevne alt.

To av de meste markante bridgeskikkelsene i Bergen hygger seg på lagfinalens avslutningbankett: Kirsten Rita Arnesen og Jon Sveindal

Da jeg på et tidspunkt på 70-tallet begynte å få være med i turneringer hvor de beste spilte kom sjansen til å møte spillerne på de to beste lagene i Norge på den tiden, Golia (Oslo) og Bergen Ak. På laget fra Bergen spilte Jon med Tor Bakke, og min debut i 1.divisjon var mot dem, og den andre helgen møtte vi Golia. Det var stor stas!

Ikke lenge etter inviterte Jon meg til spille med han i en turnering i Bergen. Det var en ung, entusiastisk og nokså verbal Jon, kanskje ikke like lun som nå. Så det var ikke fritt for at jeg fikk høre det i løpet av den helgen, for naturlig nok la jeg mange "stålegg". Men også den gangen var Jon kvikk til å gi ros, og etter å ha fortalt meg noen sannheter kom det ofte oppmuntrende ord også. Og om kveldene ble noen av skuffelsene ved bordet kompensert med god vin og fantastisk fiskemåltid i Jons residens. Og selv om jeg var uerfaren og spilte ujevnt (det gjør jeg foressten fortsatt) gikk det ganske bra, Jon spilte som den toppspilleren han allerede var. Det ble andreplass bak et par andre legender, Per Breck og Louis Andre Strøm. Jeg lærte nok mer den helgen enn jeg hadde lært i de årene jeg allerede hadde spilt bridge.

Senere har jeg og Jon spilt noen turneringer sammen, men gjerne med flere års mellomrom. Sist var da Jon besøkte oss her i New Zealand for tre-fire år siden, og vi tok turen over dammen for å spille sammen i Gold Coast Congress i Australia.

Jon har vært åpen om sine helsproblemer de siste årene. Det var etter min mening synd han pga. de problemene ga seg som spaltist i Aftenposten. Men det er svært hyggelig at han fortsatt er aktiv som skribent i bulletiner og BIN. Også som spiller er han fortsatt aktiv, og såvidt jeg vet er han kvalifisert sammen med "gammelmakkeren" Tor Bakke for parfinalen senere i år. Der blir de som for 40 år siden en av gullfavorittene, for bridgen som kommer fra den kanten er fortsatt av ypperste merke. Mange husker nok innsatsen i Tromsø-EM for et par år siden hvor Jon sammen med en annen "gammelmakker", Arild Rasmussen vant bronse i lagturneringen blant en haug internasjonale topp-lag.

Gratulerer med vel fortjent pressepris, Jon! Og lykke til i parfinalen.          

Joda, å bygge ut systemet sitt er i utgangspunktet en god ting.

Å ha mange, gode avtaler for å kunne melde mange forskjellige håndtyper med styring vil gi poeng. Men det er noen fallgruver med å spille avansert.

For det første må avtalene huskes. Ikke sjelden glemmer en eller begge en konvensjon som sjelden oppstår, og det kan fort føre til grusomme tapsspill, et trist paradosk siden man altså taper poeng fordi man har en god konvensjon på repertoaret!

For det andre kan en jungel av konvensjoner og avtaler noen ganger overskygge det enkle og logiske.

I gamle dager greide vi oss ganske bra med vanlig Blackwood. Da Key Card Blackwood kom for mange år siden – eller fem ess Blackwood som mange kalte det - kom det en liten stund argumenter som at "da kan vi ikke melde fine slemmer som KUN avhenger av en finesse i trumf, for eksempel om trumffargen var AQJ10x mot 98xx hvis det manglet kun ett ess utenom, resten var tett. Dette fordi svaret på Key Card ville vise at det manglet to Key Cards, og det kunne jo være to ekte ess.

Men skeptikerne til det nye, litt mer avanserte tidde ganske raskt stille. Fordelene med Key Card Blackwood var bare alt for mange.

Nå er tilsynelatende "alt" Key Card for de fleste makkerpar. Det behøver ikke være slik, og det kan være en fordel med noen håndtyper at bare antall ekte ess vises. Kongen i det som blir trumffargen når det skal svares på 4NT behøver ikke ha noen betydning verken for lilleslem, eller faktisk også for storeslem av og til. Det skal du snart få se et eksempelet på.

Noen bruker ekstra avanserte former for ess spørring, for eksempel CRO-Blackwood (color-rank-odd) hvor man før vite eksakt hvilke ess makkeren har. Andre har faktisk seks-ess Blackwood på repertoaret! Hva er det?

Det er når makkerparet har meldt og støttet hverandre i to farger (for spesielt interesserte, se her), det heter egentlig Six Aces Roman Key Card Blackwood.

Alt dette er kanskje vel og bra, og de som er edsvorne tilhengere av slikt har gode eksempler og argumenter på lager. Men så er det nå en gang slik at det enkle kan godt være det beste. I en turnering denne uken kom et spill hvor enkel fire ess Blackwood var tingen. Og i meldesituasjonen som oppstod er det vel egentlig ikke noen god grunn til å spille 4NT som Key-Card? (Giver syd, alle i sonen)

Er dette Key Card Blackwood? Og i tilfelle svaret ditt er ja, hvorfor?

"Hvorfor" spør jeg her fordi i denne meldesituasjonen er det uhyre enkelt å fastsette trumfen. De aller fleste har en eller annen konvensjon for å kreve til utgang med støtte i åpnerens farge, vanligvis Stenberg over majoråpning. Det tar bare en melderunde, eller noen få sekunder å fastsette trumfen for så å melde 4 grand som Key Card Blackwood hvis man har fått utlevert en ren "Key Card hånd", noe som egentlig skjer veldig sjeldent. Som oftest har man grunn til å ta det litt med ro med gode kort.

Nå er det heller ikke ofte man har bruk for fire-ess Blackwood, men å avtale alt (for eksempel sist meldte farge hvis ikke noen farge er støttet) som Key Card Blackwood er rett og slett latskap hvis det finnes en enkel måte å fastsette trumfargen på. Vi har neppe så dårlig tid at vi ikke kan ta med oss en melderunde til på veien?

Så blir spørsmålet: når har vi bruk for simpel 4-ess Blackwood? Sjelden, men det skjer. Og det skjedde altså i en parturnering denne uken:

Syd hadde absolutt fått utlevert en meget spesiell hånd, og ikke skal jeg hevde at dette er frekvent! Litt overraskende åpnet makkeren med 1 spar! Nå kan selvsagt syd melde litt frem og tilbake og forsøke å få fastsatt ruter eller hjerter som trumf. Men det er ikke sikkert det lykkes...

Det enkle er ofte bra. Hvis man her spiller med fire-ess Blackwood må man gå den ikke akkurat så lange omveien om 2 grand - Stenberg - hvis man ønsker å bruke Key Card Blackwood. Hvis 4 grand direkte over 1 spar er Key- Card er syd i trøbbel om han får to Key Cards fra makkeren. Det kan være spar ess og kløver ess hvor storelslem er opplagt, men det kan også være A-K i spar nord har! Da blir storeslem litt for dumt om motparten casher kløver ess...

Eksempel 1

Her viser nord på 4NT (hvis "alt" er Key Card uten at en farge er støttet) to nøkkelkort, og syd vet ikke hva han skal gjøre.

Eksempel 2

Her har nord en svakere åpning, men han har det som behøves, de to sorte essene. Hvis syd kan få spurt etter ANTALL ESS er han på trygg grunn og kan melde storeslem (i grand).

Merk altså at i eksmpel 1 har åpneren er klart sterkere hånd enn i eksempel 2, mens syd har den samme hånden i begge eksemplene. Men det er i eksempel 2 at det står i storeslem. Det er bare om å gjøre å finne det ut!

Da spillet forekom forleden, og ga inspirasjon til å skrive om dette ble det diskutert blant spillerne. Jeg innså raskt at dette ikke er frekvente saker. Men at det har noe for seg å definere noen slike situasjoner er opplagt.

Er hopp til 4 grand alltid et spørsmål?

Det er for eksempel mange som spiller med at et hopp til 4 grand alltid er Blackwood, og for de fleste Key Card med sist meldte farge som trumf om ingen farge er støttet. Men å spille det slik er i de fleste situasjoner meningsløst, og ren latskap. For du kan godt ha bruk for 4 grand til å vise noen annet (se nedenunder), og i de fleste sånne situasjoner kunne han som hoppet til 4 grand simpelthen ha støttet makkeren i en kravsituasjon for dermed å fastsette trumfen, og så kan han i neste runde bruke Key-Card. Dermed kan vi få med oss to ting. Fordi:

De situasjonene jeg her tenker på er ofte om åpneren har vist to farger, og svareren ikke har tilpasning til noen av dem, men en sterk nok hånd til at det kan stå slem. Det er vanskeligere å melde slike hender enn de med tilpasning hvor man jo bare kan støtte (i en kravsituasjon), eller melde 4.farge krav og så støtte!

Så hva kan 4 grand brukes til i en slik situasjon? Jeg mener det kan være mer bruk for det til å si at han som hopper til 4 grand sier han rett og slett er for sterk for 3 grand, at slem kan stå. Altså er det en generell sleminvitt uten trumfstøtte. Hvis man har trumfstøtte, hvorfor ikke ta seg tid til å avgi en støttemelding først?