Da Helness-Helgemo ga seg som norske representasjonsspillere ble det noen magre år for norsk bridge internasjonalt. Vi har ventet på at andre skal ta ansvar og løfte Norge opp blant toppnasjonene igjen, slik vi var med god medaljehøsting omtrent hvert år fra tidlig 90-tall til 2008. Så var det altså slutt, og et comeback tar tid. Siden det i EM etter EM har skjedd at Norge ikke kvaller til VM i åpen klasse er det vel naturlig at mange blir utålmodige, både de som er involvert direkte og utenforstående. Da kommer forslagene, om hvordan ting kan gjøres bedre, om at det ikke er de riktige par/spillere som representerer, og at ledelsen av landslagene ikke tar de riktige grep.
Våre siste gullvinnere (EM 2008). På tide med nye triumfer?
I november publiserte jeg et leserbrev om dette temaet fra Snorre Aalberg. Her skal jeg forsøke å se på situasjonen nå (slik som jeg ser den), og synse litt om hva eventuelt kan/bør gjøres.
Utålmodighet gjør at enkelte skriker om å skifte ut ledelsen. Og det er mulig andre enn de som er satt til å gjøre jobben kunne vært bedre kvalifisert, men det er også noe som heter kontinuitet når det gjelder å oppnå resultater i sport. Hvis ledelsen er bra og har en gjennomarbeidet plan må den få nok tid til å bygge. Om «nok tid» er ett år, tre år eller ti år kan diskuteres. Hvis ikke man lykkes innen en hvis tid kommer selvsagt kritikerne på banen. Ofte litt for raskt etter min mening, selv om konstruktiv kritikk er bra.
Kaptein Wennerød - riktig mann?
Det blir ledelsen av norsk bridge internasjonalt som må ta grepene, og jeg har tillit til de som er satt til å gjøre det, landslagskapteinene Christian Wennerød (åpen), Tormod Røren (damer) og sportssjef Jon Egil Furunes.
Situasjonen for norsk bridge internasjonalt er langt i fra dyster. I 2016 så vi at norske lag gjorde det skarpt i flere internasjonale turneringer, for eksempel Heimdal BKs andreplass i Champions Cup, og at damelandslaget gikk videre til sluttspillet i World Bridge Games i Polen. I EM 2016 glapp en plass i Bermuda Bowl 2017 med liten margin for det norske laget i åpen klasse etter bra innsats. Dessuten har vi et ett par som er i den absolutte verdenseliten, Brogeland-Lindqvist. Andre norske par er i vannskorpa, dog ikke helt stabile blant de aller beste i verden selv om de ved flere anledninger har vist at de kan være på høyde med dem. Det store spørsmålene er:
Hvem bør få spille på landslaget? Hvordan bør de tas ut (uttakskriterier)? Hvordan forbereder vi lagene best mulig? Bør norske landslagspillere ha en bestemt strategi for hvordan bridgen deres skal spilles? (bør kapteinene ha en føring på det?)
Hvem?
I Norge har det i alle år vært vanlig med uttak av landslag (selection) fremfor at parene må kvalifisere seg (trials). Forut for fjorårets World Bridge Games var det trials, beste lag i en gitt uttaksturnering fikk plassen. Hva som er best av disse uttaksmodellene har alltid blitt diskutert i mange land. I USA er det rene trials, og det har mange andre land også. Fordelen med rene trials er at det da aldri er noen diskusjon i ettertid, kriteriene er krystalklare. Ulempen er at det langt i fra er sikkert at alle de beste parene er på laget som kvalifiserer seg. Med andre ord, det vil ikke sjelden skje at nasjonen stiller til et internasjonalt mesterskapet med de to beste parene, men med et tredjepar som med fordel kunne vært byttet med et klart bedre par. Fordelen med ren selection er at man da har en mulighet for å kunne stille med det aller beste laget. Det forutsetter dog at uttakskomiteen (eller som i Norge, personen som tar ut laget) treffer, for det vil alltid være subjektivt, og i noen tilfeller nokså tilfeldig hvem av to-tre par (minst) som vil gjøre det best. Så ulempen er at uttakene alltid vil bli kritisert hvis resultatene uteblir.
Den norske modellen fungerte bra fra 90-tallet og helt frem til de gode tidene stoppet opp etter EM-gullet i 2008. Årsaken til at det gikk så bra er for det første at vi hadde verdens beste par, men også at de andre parene fikk tid til å utvikle seg i å spille i internasjonal sammenheng. På nasjonalt plan var faktisk ikke alltid de uttatte parene helt dominerende, det er bare å se på resultatene fra de viktigste lagturneringene i Norge de årene, for eksempel 1.divisjon. Men vi fikk etter hvert et veldig slagkraftig lag med spillere som hadde internasjonal rutine fordi de samme parene fikk representere i flere år på rad.
Situasjonen er ikke helt ulik nå. Vi har i åpen klasse ett par som er etablert i verdenstoppen, og vi har noen par som har hatt god nytte av å få spille mange mesterskap og tilegne seg god, internasjonal rutine. Bak det ubestridte topp-paret har vi veldig mange jevngode par, og det er ikke lett å si hvem av dem som kan slå til og gå det siste steppet slik at vi har to-eller tre internasjonale topp-par å stille med. Jeg tror derfor modellen med "selection" er grei nok for Norge også nå, men dette er det nok veldig delte meninger om.
I dameklassen er det for Norge kanskje enda jevnere. Det siste tiåret har ett damepar utviklet seg veldig bra og gjentatte ganger vist at de holder høyt internasjonalt nivå; Fuglestad-Harding. Det interessante er at det beste resultatet Norge-Damer har oppnådd (bortsett fra noen gull i nordiske mesterskap) var i 2016 med et landslag hvor ankerparet ikke var med. Et par av de antatt beste damespillerne i Norge (Thoresen og Malinowski) var helller ikke i Wroclaw hvor laget var en blanding av ganske uerfarne spillere og noen med solid erfaring. Det er grunn til å si at det som skjedde der, og med ankerparet som tilskuere, tyder på at ytterligere fremgang for Norge i dameklassen er veldig sannsynlig! At norske damespillere ved flere anledninger har prioritert å spille i åpen klasse fremfor i dameklassen er bra. Tøff matching er veien å gå for å kunne utvikle seg videre!
Opplegget Furunes (sportsjef) og Røren har lagt opp til nå ser bra ut, en stor stor tropp med aktuelle spillere er tatt ut:
Bodil Nyheim Øigarden, Bridgekameratene - Liv Marit Grude, Studentenes BK Tonje Brogeland, Flekkefjord BK - Stine Holmøy, Fosnavåg BK Maja Rom Anjer, TopBridge BC - Pernille Lindaas, Fløde BK Ranja Sivertsvik, Vadsø BK - Virginia Chediak, Kragerø BK Ann Karin Fuglestad - Marianne Harding, Farsund BK Kristine Breivik - Sølvi Remen, Bergen Akademiske BK Lisbeth K. Glærum, Åsane BK - Ann-Mari Mirkovic Juvik, Bergen Akademiske BK Gunn Helness, TopBridge BK - Ida Wennevold, Nesodden BK Lise Blågestad, TopBridge BC - Åse Langeland, Stavanger BK Torild Heskje - Gunn Tove Vist, Klepp BK.
Å danne en såpass stor tropp er viktig, for arbeidet som vil bli gjort bør gagne ikke bare de som får spille neste mesterskap, men også de andre som kanskje får en positiv utviklig noe senere og kan slå gjennom forut for, og kanskje i et senere mesterskap. Løpet er kjørt når det gjelder VM (Venice Cup) i 2017. I år er det Nordisk Mesterskap som gjelder, og satsingen fremover er åpenbart ment å være med henblikk på EM i 2018. At Norge-Damer skal kunne gjøre det skarpt der og kvalle til VM i 2019 bør være (og er helt sikkert) målet.
Ann Karin og Marianne er nok snart på landslaget igjen
Wennerød forteller at han og sportsjef Furunes vil møtes etter jule/nyttårsferien, og det vil om ikke alt for lenge bli offentliggjort en bruttotropp for åpen klasse. Det har blitt dannet noen nye interessante partkombinasjoner. Det betyr også at noen lovende kombinasjoner ble brutt opp. Det blir spennende å se hvordan dette slår ut.
Å utvikle et sterkt makkerpar kan ta tid, i noen tilfeller flere år. De parene jeg tenker på består imidlertid av erfarne spillere og slik jeg ser det med noenlunde lik bridgefilosofi, så det vil ikke være helt usannsynlig at de når et høyt nok nivå raskt. Vi kommer tilbake til bruttotroppen til NPC Wennerød så snart den er klar.
Forberedelser
Å utvikle laget, enkeltspiller og par må skje på flere områder. Egentrening, makkerskapsutvikling osv. må selvsagt ha høy prioritet. Dog er jeg av den oppfatning av at spillere som allerede har nådd et høyt nivå best vil utvikle seg videre gjennom knallhard matching. Den beste måten å bli bedre på er å spille mye mot god motstand, gjerne bedre lag enn vårt eget! Det betyr at en viktig del av satsingen bør være at de norske toppspillerne kommer seg ut av landet for å konkurrere. De siste årene har det til en viss grad vært et satsingsområde, og mye tyder på at det har gitt positiv effekt.
Det er imidlertid et åpenbart problem her - økonomien. Det er ikke lett, eller kanskje umulig for NBF å bruke så mye ressurser som en kunne ønske til å forberede landslagene. Det er ikke nok penger i kassa, rett og slett. Så vi må gjøre det beste ut av det, og de som virkelig har lyst til å satse på å nå verdenstoppen må finne seg i å blø litt økonomisk selv for å nå sine mål. Gevinsten kan bli at om de slår gjennom kan bridgen gjøres til en levevei. Å satse så ambisiøst er et valg den enkelte må ta selv. For de fleste vil det være umulig å kombinere en lang yrkeskarriere med det å satse på å bli profesjonell bridgespiller senere. Så å gå for bridge som sin levevei vil være et tøft og risikabelt valg, og kun noen veldig få vil lykkes. De fleste som tenker på et slikt veivalg i livet er nok ambivalente og vil ende opp med en slags middelvei som neppe fører frem. Det er kun de aller færreste som visste hva de ville da de var femten år slik som Geir Helgemo og danske Dennis Bilde gjorde, to av planetens beste betalte bridgespillerne gjorde. Likevel, mange av de norske toppspillerne satser såpass seriøst nå at det er god grunn til å håpe de kan nå toppen.
For NBF gjelder det selvsagt å se det økonomiske opp mot helheten i hva de disponible ressurser skal brukes til. Heldigvis tyder mye på at de som jobber med norske bridge internasjonalt ser hvor viktig det er med internasjonal matching. Det har blitt opprettet gode kontakter med andre bridgenasjoner slik at våre landslag kan få delta i tøffe turneringer hvor de blir matchet mot noen av de beste. De enkelte par som satser må dessuten ta initiativ selv, og komme seg ut og konkurrere mot de beste. Det er tendenser til det, både når det gjelder deltakelse store internasjonale turneringer i Europa, USA og andre steder.
Det positive når det gjelder slik matching er at Norge ikke ligger horribelt til geografisk. Selv befinner jeg i en bridgenasjon som ligger håpløst til. For oss i New Zealand er det minimum en ti-timers flyturbare å komme seg til Asia, og til Europa er det dobbelt så langt. De eneste vi ganke jevnlig kan konkurrere med er australerne som befinner seg 3-4 timer unna med fly, og selv om det er en bra bridgenasjon blir det ikke så mye nytt og utfordrende i motstanden. Norge er heldigere. Det er mulig å reise til Europa ganske billig. Så norske toppspillere kan relativt ofte få konkurrert mot franskmenn, tyskere, engelsmenn, polakker og italienere, alle blant verdens sterkeste bridgenasjoner. I tillegg kan de bryne oss mot de andre skandinaviske bridgenasjonene som også er gode.
Min konklusjon når det gjelder forberedelser av spillere og makkerpar som allerede er på landslagsnivå er at internasjonal matching bør gis veldig høy prioritet.
Hvordan (hva slags bridge) bør våre landslagspar spille?
Kan det legges en god strategi for dette på forhånd, på en måte finne en norsk spillestil som lagene følger? Bør den ikke-spillende kapteinen legge føringer for hvordan de enkelte spillere og parkombinajoner spiller, og i så fall i hvor stor grad?
Både ja og nei. Mest nei, tror jeg.
Det er bra om et landslag har en slags felles strategi. Også at andre spillere som banker på døren for en landslagsplass drøfter slikt (stil, agressivitet i meldinger osv.) er fornuftig, og kanskje at man til en viss grad samler seg om noe. Hvor spesifikt det bør være kan dog diskuteres. Men at en bridgenasjon etablerer en slags bridgekultur har vist seg å fungere godt andre steder. De mest typiske, distinkte bridgekulturene finner en kanskje i Polen og Frankrike, begge veldig sterke bridgenasjoner.
Bør kapteinen mer eller mindre kreve at lagets spillere gjør sånn eller slik? Hvor mye kan/bør han gå inn på enkeltspill, prosentsjanser, meldestil og slikt og si at dette er slik vårt lag skal spille?
På dette området har enkelte ganske sterke meninger. En av dem er Snorre Aalberg som har skrevet mye om temaet, tidligere i sin blogg, og senere i den nevnte, fyldige artikkelen som ble publisert som et leserbrev for en tid tilbake. Du kan selv lese hele hans artikkel her i bloggen (innlegget ligger under Arkiv, november 2016).
Med fare for å trekke ting ut av sammenhengen siterer jeg noen av Aalbergs synspunkter. Til spørsmålet om hvor mye kapteinen bør forsøke å påvirke hvordan lagets spillere faktisk spiller sier Aalberg bl.a.:
"Da fordres det en ledelse som tør mene noe om spillestil og ikke minst, spillere som er lojale mot det som er bestemt i fellesskap. Ingen av de seks spillerne skal ha lov til å prøve å vinne kamper alene".
Jeg mener det kan bli feil om kapteinen i for stor grad direkte involverer seg i hvordan det rent konkret skal meldes og spilles. Hvis man hadde en bridgespiller av type Helness eller Helgemo som kaptein hadde det kanskje vært en bra ide. Men det er ikke mange av dem, og det er neppe sannsynlig at Norge eller noe annet landslag for den saks skyld noensinne vil kunne ha en kaptein som er en av verdens beste bridgespillere.
Problemene med en rigid, felles spillestil, nesten en «tvangstrøye» for den enkelte, er mange. For det første er det individualister vi snakker om. En bør for eksempel ikke båndlegge en veldig kreativ spillertype som Boye Brogeland. Gjør man det vil man miste mye av det positive han bidrar med (= en haug med IMP). Hvert makkerpar må for å kunne nå sitt potensiale uvikle sin egen stil som passer personalihetene i makkerskapet.
Jeg har hørt argumenter om at bridge er lagidrett som kan sammenlignes med for eksempel fotball og håndball. En person sa til meg i en e-post at: «Arsene Wenger tar ikke ut en spiller på Arsenals lag om han ikke innretter seg etter kollektivets spillestil og strategi, samme hvor god spilleren er. Sånn bør det være i bridge også». Nils Arne Eggen sa mange ganger at det ikke nødvendgvis er de beste spillerne som får komme på banen, men de som gjør laget best. Er slike tanker overførbare til lagbridge? Ikke helt, tror jeg. En viktig forskjell er at i lagbridge deltar kun to par til enhver tid, og de samarbeider ikke direkte med lagkameratene ved det andre bordet på samme måte som at en venstre back bør ha en god relasjon til venstre flankespiller på midtbanen osv. Nei, det kan nok ikke sammenlignes direkte, og det er også et poeng at det kan være en styrke for et lag at de har forskjellige spillertyper og parkombinasjoner som kanskje har forskjellige system og spiller med nokså forskjellig stil. Det gjør laget uforutsigbart.
Foruten generelle synspunkter om hva som skal til gjør Aalberg noen gode analyser av mange enkeltspill våre landslagsspillere har vært involvert i. Han viser i den siste artikkelen til de samme argumentene som han ytret i en tidligere publisert artikkel om temaet, og sier bl.a.:
"Min hovedkonklusjon den gang var at Norge tok for mange sjanser på seks- og syvtrinnet og gjennom det scoret vesentlig mindre IMP i slemsonen enn i andre faser av spillet (utgang – delkontrakter – motspill). Jeg mener det var mer gal innstilling enn manglende ferdigheter som var grunnen".
Igjen kan jeg være enig med Aalberg i noe, og det er at å analysere hva som har skjedd for å finne ut om det generelt er noe galt i det vi gjør i den eller den delen av bridgen vår er bra. Men å konkludere sikkert med at det faktisk er noe (veldig) galt er krevende. Man skal være klar over at det er uhyre små marginer. Det er et elementer av flaks og uflaks i bridge. Det er derfor det kalles et spill. Bridge er ikke noen eksakt vitenskap. Men hvis det er ting som tyder på at vi har mye mer uflaks enn flaks over tid er det grunn til å stille noen spørsmål. Gjør vi kanskje ofte noe som blir galt mye oftere enn det blir riktig? Å finne klare svar på slikt er dog ikke så lett. Det holder ikke med noen eksempler fra en turnering. En skal også være klar over at om noen eksempler trekkes frem og tyder på noe bestemt, er det garantert mulig å finne andre eksempler fra samme turnering hvor lignende aksjoner førte frem. Men de blir fort utelatt av den som ønsker å «bevise» noe. Den type analysearbeid Aalberg har gjort kan absolutt ha noe for seg, men man må altså være litt forsiktige med å konkludere. Den som vil svartmale kan lett få til det, og den som vil unnskylde svake resultater med uflaks eller tilfeldigheter vil ikke ha vanskeligheter med det heller. Typiske eksempler er slemspill som er litt marginale. Kanskje melder makkerparet en tøff slem som viser seg å ha noe sånt som 48% sjanse, for lite i teorien. Men idet makkerparet sitter og melder vet de sjelden akkurat prosentsatsen. Det kan for eksempel hende at om makkeren til den som tok den endelige avgjørelsen hadde en tier til i en av fargene så ville sjansen vært langt over 50% og slem ville vært helt ok å melde også ut fra en «teoretisk betraktning". Og det er sjelden slik at man under meldingene kan regne ut med sikkerhet hvor stor sjanse det er. I tillegg kommer slike ting som at en slem kan ha 30-35% sjanse i teorien, men det er med beste utspill. Motparten skal først treffe! Kanskje er det slik at hvis utspillet ikke finnes fyker slemmen lett hjem. Da kan det godt være en bra sats å melde slem, men man vet ikke. Det er ikke matematikk! Vi har også slike slemspill hvor det egentlig er null prosent sjanse – i teorien – (enorme fordelingshender med renons osv.), men det er om de treffer utspillet. Gjør de ikke det er det tretten toppstikk. Å havne i en spekulativ slem blir fort dømt nord og ned og kalt for gambling hvis det ender med bet. Men ved bordet kan det føles som gambling å ikke melde slem også hvis den kan ha en del større sjanse enn det man vet med sikkerhet. Det kan altså like gjerne være gambling å være forsiktig som å være tøff i trynet...
Er det god bridge de gangene vi vinner slike spill, men dårlig bridge hvis vi går bet?
Det er ikke langt fra Kapitol til Den tarpeiske klippe, heter det.
Det stemmer i aller høyeste grad når det gjelder bridge. Er vi for resultatorienterte når vi vurderer vår bridge blir det veldig liten forskjell på suksess og fiasko. Det blir litt for ofte slik at de som observerer det som skjer konkluderer med enten «Det var praktisk og god, tøff bridge», eller «Det var dårlig, for mye gambling» når denne typen spill går den ene eller andre veien.
Vi bør definitivt være villige til se på vår spillestil og tørre å være kritiske. Altså, spillerne bør først og fremst gjøre det selv, kanskje sammen med andre, kanskje sammen med en coach. Men siden norske lag gjør det bra, og ikke er langt unna toppen, kan det neppe være så galt fatt. Jeg tror personlig at de norske toppspillerne ikke er så langt unna noe veldig bra også når det gjelder meldestil. Det det handler om videre er å utvikle seg enda mer i alle deler av spillet, og å finne den riktige balansen. Klarer de det tror jeg ikke det går lenge før Norge igjen vinner medaljer i internasjonale mesterskap. For det er bra med talent og det jobbes godt. Norge nærmer seg toppen.
Hvis mange kan dele mitt ganske optimistiske syn på norsk bridge sine muligheter internasjonalt fremover, håper jeg at de fleste kan være med på å støtte de norske representasjonsspillerene hundre prosent. Selvtillit og trygghet er viktig i bridge. «Selvtillit er ikke noe du har, men får», sier Nils Arne Eggen. Med det mener han (tror jeg) at du bygger selvtillit gjennom det du gjør og oppnår (opplevelser), men også gjennom å få støtte og kunne føle trygghet, og å kunne kjenne på at andre tror på deg.
Alle som følger bridgelandslagene våre må selvsagt få lov til å mene hva vi vil, og også si hva vi vil. Men kanskje kan vi generelt være litt mindre kritiske? La de norske landslagene få en solkelar følelse av at hele bridge-Norge står bak dem!
Lykke til i 2017!
